Tenker masse på gutten vår som skulle ha vært 5 1/2 år og skulle ha gledet seg masse til å begynne på skolen. Tenker på hvordan livet vårt hadde vært hvis han hadde vært her sammen med oss, hadde det vært noe annerledes? Kanskje litt mer søskenkrangel og masse søskenkjærlighet. Tror nok jentene hadde tatt godt vare på han og at han hadde vært en skikkelig mammadalt(det er mitt ønske) og pappagutt. Han hadde sikkert fått vært med mormor på fotballkamp når Aafk skal spille, der søskenbarnet hans Jonatan spiller og heiet på han.... Han hadde fått vært i hagen til mormor og moffen og sparket ball sammen med moffen. Han hadde sikkert fått vært med farmor og farfar på bobiltur sammen med hunden deres Zita. Men dette er bare tanker om hvordan det kanskje hadde vært, men man vet jo ikke og som dere alle vet så kan vi ikke skru tiden tilbake og uansett så vil jeg aldri få gutten min igjen - selv om det hadde vært mitt absolutt sterkeste ønske.
Men en ting har jeg funnet ut at man kan ikke la sorgen ta overhånd, men prøve så godt man kan å styre den sånn man ønsker det selv. Men noen ganger kan det være vanskelig å styre følelser, gleder og sorger. Med oss så har det vært mange barn som har blitt født i denne familien på disse 5 1/2 årene, først Tobias(5), Kasper (3), Sebastian (2), Mathilde Pauline (1), Jonas (1), Emma (4mnd) og Thea (1mnd). Så det er klart det har vært svingninger når det gjelder følelser og masse savn. Man ser hva de andre får som vi ikke får med gutten vår. Men vi har jo masse å være glade for - Silje og Julie er jo bare verdens beste jenter - elsker de over alt på jord og de betyr alt for meg.
Vi må være glade for det som vi har, og vi vil ha minnene der over gutten som vi aldri fikk lov til å bli kjent med og vi har lært oss etterhvert å leve med at vi har ett barn forlite. Han vil alltid ha en spesiell plass i hjertene våre.
"Så lukker jeg deg i hjertet
mitt inn, og gjemmer deg
innerst der inne.
Der skal du fredfullt bo
i mitt sinn, som det
kjæreste, kjæreste minne"
