mandag 20. april 2009

Da var helga over og hverdagen griper oss igjen...



Tenker masse på gutten vår som skulle ha vært 5 1/2 år og skulle ha gledet seg masse til å begynne på skolen. Tenker på hvordan livet vårt hadde vært hvis han hadde vært her sammen med oss, hadde det vært noe annerledes? Kanskje litt mer søskenkrangel og masse søskenkjærlighet. Tror nok jentene hadde tatt godt vare på han og at han hadde vært en skikkelig mammadalt(det er mitt ønske) og pappagutt. Han hadde sikkert fått vært med mormor på fotballkamp når Aafk skal spille, der søskenbarnet hans Jonatan spiller og heiet på han.... Han hadde fått vært i hagen til mormor og moffen og sparket ball sammen med moffen. Han hadde sikkert fått vært med farmor og farfar på bobiltur sammen med hunden deres Zita. Men dette er bare tanker om hvordan det kanskje hadde vært, men man vet jo ikke og som dere alle vet så kan vi ikke skru tiden tilbake og uansett så vil jeg aldri få gutten min igjen - selv om det hadde vært mitt absolutt sterkeste ønske.


Men en ting har jeg funnet ut at man kan ikke la sorgen ta overhånd, men prøve så godt man kan å styre den sånn man ønsker det selv. Men noen ganger kan det være vanskelig å styre følelser, gleder og sorger. Med oss så har det vært mange barn som har blitt født i denne familien på disse 5 1/2 årene, først Tobias(5), Kasper (3), Sebastian (2), Mathilde Pauline (1), Jonas (1), Emma (4mnd) og Thea (1mnd). Så det er klart det har vært svingninger når det gjelder følelser og masse savn. Man ser hva de andre får som vi ikke får med gutten vår. Men vi har jo masse å være glade for - Silje og Julie er jo bare verdens beste jenter - elsker de over alt på jord og de betyr alt for meg.

Vi må være glade for det som vi har, og vi vil ha minnene der over gutten som vi aldri fikk lov til å bli kjent med og vi har lært oss etterhvert å leve med at vi har ett barn forlite. Han vil alltid ha en spesiell plass i hjertene våre.

"Så lukker jeg deg i hjertet
mitt inn, og gjemmer deg
innerst der inne.
Der skal du fredfullt bo
i mitt sinn, som det
kjæreste, kjæreste minne"

4 kommentarer:

sissel.reppe@adsl.no sa...

Min kjære venn. Du skriver fantastisk, tårene triller og jeg tenker tilbake til dagen jeg fikk den triste telefonen.Den dagen glemmer jeg aldri. Kommer alltid til å være takknemlig for alt vi fikk være med på sammen med dere den tiden. Tenker veldig ofte på Morten.... Glad i dere. klem

Anonym sa...

"Stor klem"
-Barbro

Anonym sa...

Å, du e no bare ei skjønn dame. Fantastisk at du klare å sette ord på tankane dine, og til og med dele dei med andre. Morten vil alltid være i tankane til heile familien! Han ville nok ha vært akkurat en sånn gutt. Stor klem fra Åse-Mari.

Anonym sa...

Kjære Karianne.
Det finnes et sted langt bortenfor stjernene. Der er ikke noe vondt og alle er snille og gode med hverandre. I vårt slott er der allerde kommet mange som har flyttet inn. Mor, far, bror,veninne og vår lille Tomas. Der snakker de sammen hver dag og følger med oss. De koser seg og tar vare på hverandre til vi andre kommer for å flytte inn. Dit skal jeg og flytte en dag, men må bare vere her sammen med alle de andre jeg er glad i en stund til. Jeg koser meg hver dag og har det bra!! Jeg VET at en dag skal vi alle vere samlet rundt middagsbordet og spise svigers gode kjøttkaker, skravle om allt som har skjedd og ta godt rundt hverandre og fortelle hvor uendelig glade vi er som har en slik flott familie...
Tror at slottet ditt er ved siden av, med masse engler i vinduene - skal be deg over på kjøttkaker når tiden er inne.
Klemz Birgit